Bangles – All over the Place (1984)

Mmmm. Den første plata til the Bangles er deres beste. Blir liksom aldri lei av den. Den har hits, hooks og jingle-jangle, alle ingrediensene som skal til for å tilfredsstille meg. I tillegg har de Susanna Hoffs, herregud så pen hun både var og er. Det nærmeste man kommer drømmedame (foruten kona, selvsagt). Hun kan synge, lage låter og spiller Rickenbacker 12-strenger som en Gud (Susanna, ikke kona). Plata har relativt kort spilletid, som gode popplater skal ha, men de rekker 10 knallbra låter på en halvtime. Det holder i massevis! Pur popglede! Fantastisk debutplate! Sommer i hjertet! Hvorfor blir det ikke gitt ut flere album som dette?

Beste låt: “Going Down to Liverpool”

20140527-101048.jpg

Posted in Plateprat | Tagged , , , , | Leave a comment

The Band – The Last Waltz (1978)

Trippel konsertplate… Meh. Dette er morsommere å se på film. Konsertalbum blir fort litt kjedelig og gjør man det over seks platesider i tillegg blir det litt for mye for min del. Men så er det kvaliteten på låter, band og gjesteartister, da. Den er jo enormt bra selv om alle har badet i kokain før de gikk på scenen. Visstnok måtte de retusjere bort en stor kokainboble fra nesa til Neil Young i filmen…

Hmmm. Lurer på om Joni Mitchell hadde nesa full? Hun virker så utrolig kjedelig som person, men hun lager utmerket musikk. Veldig fin den versjonen av “Coyote” som ble gjort på denne konserten. Herlig trommedriv. Det lunter fint avgårde på resten av den første plata også, men det engasjerer ikke voldsomt selv med Dr. John og Neil Diamond. Neste plate åpner med selveste “The Night They Drove Old Dixie Down” i fin versjon. Deretter blir det blues for alle pengene. Gjesp…

Det blir liksom ikke noe futt igjen før Van Morrison vrenger sjela si i et par låter på side fire, “His Bobness” grynter fint avgårde gjennom side fem som avsluttes med en “allepåscenenogsyngesamtidig”-versjon av “I Shall Be Released”. Grøss! Det er ikke alltid det låter bra selv om man setter flinke vokalister sammen i et lite kor. Noen (ganske mange av de som koret her) har stemmer som ville stukket seg ut selv i et kor på tusen mennesker.

“The Last Waltz Suite” avslutter plata og er absolutt høydepunktet. Det er jo tross alt spilt inn i studio…

Beste låt: Se filmen!

20140526-144142.jpg

Posted in Plateprat | Tagged , , , , | Leave a comment

The Band – The Band (1969)

“Den vanskelige andreplata”. Pøh! Ikke vanskelig i det hele tatt. Ett år etter den glimrende debutplata slipper the Band en vel så bra plate. Det svinger så vanvittig og låtene er så bra. “The Night They Drove Old Dixie Down” er enda en av tidenes beste låter skrevet av Robbie Robertson. Er jeg forutsigbar? Selvsagt! Det er en grunn til at mange sier det samme. Ofte kan det verifisere en form for sannhet. Jeg gidder ikke å lete hardt og samtidig vri hjernen min for å finne en litt mindre kjent låt som platas beste, når det er denne låta som gir meg sug i magen og kiling i nakken. Det er bedre å la seg styre av følelser noen ganger enn å gjennomanalysere plater kaldt og metodisk. The Bands musikk dreier seg mest om følelser…

Beste låt: “The Night They Drove Old Dixie Down”

WiMP

Spotify

20140513-114340.jpg

Posted in Plateprat | Tagged , , , , | Leave a comment

The Band – Music from Big Pink (1968)

Jeg skulle likt å være i det rosa huset, for Big Pink er nemlig et hus (men det visste du kanskje), da the Band lagde denne plata. Sett hvordan de satte sammen låtene til det som vel må være en av de beste debutplatene gjennom tidene. Sett dem ta en øl og diskutere hvem som skulle synge den nye låta til Robertson i et band hvor alle medlemmene kan synge lead, i tillegg til å være glimrende musikere. Litt usikker på om Garth Hudson sang lead, men det kan være det samme. Tenk å være der når “The Weight” endelig sitter! Alle som har vært innom et band kjenner følelsen når man skjønner at “dette er virkelig en kjempelåt”, når det i tillegg er en av tidenes aller beste låter på en av de beste platene blir det spesielt. Ikke det at de kunne vite det, men allikevel…

Beste låt: “The Weight”

WiMP

Spotify

20140513-102838.jpg

Posted in Plateprat | Tagged , , , , | Leave a comment

Jon Balke w/Oslo 13 – Nonsentration (1992)

Djæzz. Jeg liker det, andre hater det. Jon Balke er en av de beste norske jazzkomponistene i mine ører. Eller “komponist” om man vil. Jazz består da av mengder med improvisasjon, men noen lager ofte et rammeverk og på denne plata er det Jon Balke. Oslo 13 er vel Balkes og Morten Halles hjertebarn og har vel aldri hatt samme besetning på to plater. Denne gang består de foruten Balke på tangenter av seks blåsere og fire trommiser/perkusjonister. Balke spiller litt synthbass med venstrehånda ellers er det fritt for bass i vanlig forstand. Det er herlig rytmisk suggererende og det svinger som fandens oldemor av rytmeseksjonen, blåserene spiller tett og fint, men det er Balke som er kongen på haugen. Åååå så tøft, pent og stygt han kan spille på en gang. Magisk!

Beste låt: Nord

WiMP

20140508-101640.jpg

Posted in Plateprat | Tagged , , , , , | Leave a comment

Anita Baker – Rapture (1986)

Noe så sjeldent som et soulalbum fra åttitallet i platebunken, gitt. Fint er det også. Den superfine singelen “Sweet Love” husker kanskje de med åttitallsoppvekst, ellers er vel dama passe ukjent til tross for en del Grammys og suksess i de forente statene av Amerika. Litt kleint låter det jo, som det meste fra denne tida, men dama synger som de gamle souldamene. Jeg synes denne plata er morsommere å høre på enn Whitney og Mariah og de andre hylende småjentene, og selv om jeg ikke er en sucker for sjangeren, liker jeg plata godt. Fine låter i nevnte “Sweet Love”, “Caught Up in the Rapture of You”, “Mystery”, “Same Old Love” og “Watch Your Step”. Vel verdt de førti-femti kronene den koster deg i bruktkassene rundt omkring…

Beste låt: “Sweet Love”

WiMP

Spotify

20140506-141710.jpg

Posted in Plateprat | Tagged , , , , | Leave a comment

Bad Company – Bad Company (1974)

To karer fra Free, en gitarist fra Mott the Hoople og en bassist som var innom King Crimson. Greit utgangspunkt for et band…

Plata åpner med bandets største hit og beste låt, “Can’t Get Enough”. Fy søren så bra Paul Rodgers synger! Jeg oppdaget Rodgers gjennom “All Right Now” med Free og kjøpte “Fire and Water” i en av rockeperiodene mine, denne var i starten av nitti-tallet. Hadde det ikke vært for synginga til Rodgers hadde Bad Company vært et relativt ordinært rockeband med relativt ordinære låter. På egen hånd løfter han bandet og låtene opp av gjennomsnittligheten! Gitarist Mick Ralphs står sammen med Rodgers for mesteparten av låtene og er jo en særs dugelig gitarist. Jeg hadde glemt ut hvor døll “The Way I Choose” var og den klarer selv ikke Paul Rodgers å berge, han har tilogmed skrevet den. Kjedelig sak, men foruten den er dette et glimrende gubberockalbum for gubber av begge kjønn og i alle aldre.

Beste låt: “Can’t Get Enough”

WiMP

Spotify

20140506-131537.jpg

Posted in Plateprat | Tagged , , , , | Leave a comment

Baccara – Baccara (1977)

Denne har jeg gruet meg litt til. Såpass må jeg innrømme. Hvorfor jeg har den? Den fulgte med en samling jeg kjøpte. Hvorfor den står i hylla? Man vet jo aldri når man får bruk for en disco-hit. Hører jeg på den? Nei, dette er første gang. Jeg stiller med kaffe og et åpent sinn…

Det skumle er at den åpner med “Yes Sir, I Can Boogie” og den er jo såpass fengende at foten vipper lett og jeg nynner automatisk med. Kan resten være like fengende? Kræsjlanding i låt nummer to som høres ut som et Grand Prix-bidrag fra Luxemburg på 60-tallet. Skikkelig rævva, altså. “Granada” inneholder alle melodiske klisjéer som kan minne om Spania over et klassisk discobeat og damene synger på morsmålet. Ganske rævva den også. Tror nok det kan karakterisere resten av plata også, sjøl om det er mange låter igjen har jeg det litt på følelsen. Denne Rolf Soja som står bak det meste av det musikalske på plata er temmelig langt unna discoprodusentferdighetene til Giorgio Moroder for å si det sånn. Jeg føler at jeg har kastet bort masse tid allerede og det er fortsatt en hel side igjen…

Side to startet med bretting av sokker etterfulgt av bretting av vaskekluter. Etter å ha brettet undertøy brettet jeg resten av tøyet. Dessverre var ikke alt tøyet på tørkestativet tørt så jeg ble ikke helt ferdig…

Beste låt: “Yes Sir, I Can Boogie”

Ikke tilgjengelig for streaming

20140506-123554.jpg

Posted in Plateprat | Tagged , , , , | Leave a comment

The B-52’s – Mesopotamia (1982)

David Byrne produserte denne EP’en, som inneholder seks lange låter, og har satt sitt preg på den. Låtene er ikke så enkle rytmisk lenger og arrangementene er større enn på for eksempel debutplata. Låtene er som sagt lange, men interessante for det. Jentene får lov til å synge mer, noe som ikke er en uting akkurat. Det verste Kate Pierson noensinne har gjort er ikke med B-52’s, men med et annet band fra Athens, Georgia. Selvsagt er det “Shiny Happy People” med R.E.M. Det må da være deres desidert styggeste låt! Denne plata har ingen stygge låter, men heller ingen hits. Derfor er det greit at det er en EP så man ikke rekker å kjede seg ellers irritere seg. Til det har Byrne tilført alle triksene fra Talking Heads som jo også har ganske statiske låter, men krydrer med rare synther, perkusjon, blås eller lignende. Dette er B-52’s i en akkurat passelig dose!

Beste låt: “Deep Sleep”

Ikke tilgjengelig for streaming

20140506-114353.jpg

Posted in Plateprat | Tagged , , , , | Leave a comment

The B-52’s – The B-52’s (1979)

Enkle repetative gitarriff, transistororgel og umiskjennelig vokal. Det er the B-52’s debutalbum enkelt oppsummert. Det holder i massevis det, særlig når man har såpass teft for gode riff. Alle er ikke like gode, men det gjør ikke så mye. Det blir uansett god stemning.

Fred Schneider bjeffer seg gjennom tekster om alt mulig, så lenge det er rart. OK. Jenter og fest er kanskje ikke så rart, men til gjengjeld er tekstene om undersjøiske festdyr, naturfenomen, verdensrommet og det å ringe opp telefonnummeret fra toalettveggen passe absurde. Musikalsk sett blir det ørlite ensformig i lengden og det mangler én hit til, foruten “Rock Lobster”, som holder interessen på topp gjennom hele plata.

Beste låt: “Rock Lobster”

WiMP

Spotify

20140506-110038.jpg

Posted in Plateprat | Tagged , , , , | Leave a comment