Det hjelper ikke at kaka er god inni hvis den har marsipanlokk! Jeg fordrar ikke marsipan. Marsipanlokket på denne plata er lydbildet som inneholder alle de verste og mest brukte klisjeene fra feil side av åttitallet og valget av sessionmusikere fra L.A. Grusom synthblåserekke, kjip trommeprogrammering og fæl trommelyd. Musikerne er superflinke de, men passer vel bedre inn på en Chick Corea-plate fra samme periode. Jeg nevner i fleng; Dave Weckl, Marcus Miller, Steve Jordan, Steve Gadd og Will Lee. Alle er vel mer kjent fra fusionband, med unntak av Gadd som har gjort fantastiske ting på andre plater, men som vel druknet seg i bøtta med kokain og alkoholbadekaret store deler av åttitallet. Noe forøvrig også Roddy Frame gjorde så det er slett ikke umulig at de badet sammen.
Noen av låtene er ikke så verst som låter, men de grusomme arrangementene får dem til å minne om Simply Red, noe som i min bok er negativt. Det eneste unntaket er superhiten “Somewhere in My Heart”, forøvrig Frames største hit, som jo er en kjempelåt. Resten er en trist affære, dessverre…
Beste låt: “Somewhere in My Heart”
