Roddy Frame var vel rundt 19 når han gav ut denne plata. Hva gjorde jeg når jeg var 19? Russetid med Dr. Alban og Haddaway som soundtrack, spilte i coverband, starta på folkehøgskole (bra valg, forresten) og hadde vel knapt laget et forsøk på en bra låt en gang. Roddy Frame gav ut sin første og som jeg husker det, beste plate.
Gjenhøret er godt, perlene triller ut som fra en boks som en av ungene har velta på gulvet. “Oblivious”, “The Boy Wonders” og “Walk Out to Winter” er alle briljante poplåter. Jingle jangle. Herregud, så misunnelig jeg er på de låtskrivingsferdighetene. Gode tekster og nydelige refreng. Jeg blir såpass opptatt av å lytte at jeg glemmer å skrive. Dette prosjektet er nesten som en trening i å lytte ordentlig igjen. La musikken være hovedfokuset og ikke i bakgrunnen til nettsurfing, jobb eller husarbeid. Det er deilig å bare sitte i sofaen og høre på musikk med platecoveret i hendene igjen. I studietida hadde jeg en periode hvor søndag var vinyldag, men å få til noe sånt nå er ikke mulig. Nå er søndag aktivitetsdag for unger og dag for forefallende prosjekter i hjemmet som å rydde i boden eller noe annet dritt. Voksenlivet suger litt der. Det gjør definitivt ikke “High Land, Hard Rain” som er en aldeles strålende popplate av en artist som ble brått voksen…
Beste låt: “Oblivious”
