Tredjeplata til the Association er fylt med glad sekstitallspop med fine harmonier og topp stemning. Et snev av psykedelia klarer de også å dra inn, noe som selvsagt var tidsriktig korrekt. Det låter akkurat sånn som jeg liker det og jeg tror aldri jeg blir lei av denne typen sekstitallsmusikk så lenge låtene holder. Det gjør iallefall superhiten “Windy”, “Never My Love” og den nydelige “On a Quiet Night”, den siste er forøvrig skrevet av P.F. Sloan, som vel skrev bedre låter for andre enn han var som artist sjøl. De øvrige låtene holder også bra standard, altså. Fordelen med sekstitallsmusikk som dette er at alle låtene er så korte, at skulle det dukke opp en kjip låt er den snart slutt. Hele dette albumet varer vel ikke stort mer enn en halvtime. Og for en trivelig halvtime!
Beste låt: “Windy”
