Joan Armatrading – Joan Armatrading (1976)

Har aldri hatt noe forhold til Joan Armatrading, så tenkte jeg måtte få hørt litt, fant førsteplata til en billig penge i en bruktsjappe, kjøpte den, tok den med hjem, satte den i hylla og tok den fram først nå. Altså blir dette en skildring som kunne blitt titulert “Mitt møte med Joan Armatrading”. Kaffen er klar og innercoveret ligger i fanget. Hit me, Joan!

Stemmen! Eller stemmebruken. Er det kult, rart, slitsomt eller bare stygt? Tror jeg trenger litt tilvenning. Steelgitarguru BJ Cole berger iallefall første låten. Heldigvis driver hun ikke og gjøgler med stemmen i de neste låtene, men låter litt mer som en Tracy Chapman med L.A.-musikere i kompet. Ikke ueffent, altså, men musikerne er britiske og et par av dem er jo kjente også; Kenney Jones fra Small Faces og the Who og Jerry Donahue fra Fairport Convention. Sistnevnte spiller forøvrig veldig fint gitar, altså. Dama er best i de rolige låtene som “Love and Affection” og “Save Me”, det låter liksom litt rart i de mer up-tempolåtene og forsøket på å være funky i “Join the Boys” er mest pinlig. “People” er litt mindre pinlig, men er nok et forsøk på å låte som Sly & the Family Stone, og det er ikke optimalt for å si det sånn. Det låter så veldig mye bedre når det er mer typisk folk-ish. Som i “Somebody Who Loves You” og mer bluesinspirerte “Tall in the Saddle”, som dessverre får en litt for funky avslutning…

Beste låt: “Save Me”

WiMP

Spotify

20140410-115830.jpg

This entry was posted in Plateprat and tagged , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s