Synthpopklassikeren, eller New Wave-klassikeren om du vil, “Sulk” er beviset på at selv på åttitallet kunne dopa idioter lage bra plater. Herrene MacKenzie og Rankine var visstnok noen skikkelige rævhull, men maktet å få laget denne til dels fabelaktige plata. Den er mye mer eksperimentell enn andre synthpop-plater og ligger tidvis nærmere Killing Joke enn Human League for å si det sånn. Styggpent er en treffende beskrivelse. Plata starter med en instrumental, før “No” presenterer Billy MacKenzies angstfylte stemme. Tekstene er sannsynligvis skrevet i en eller annen fiffig rus, så de hopper vi over. Låttitler som “Bapdelabap” og “Nude Spoons” sier kanskje litt. Unntaket er coverversjonen av det som i utgangspunktet er en ungarsk låt, selvmordslåta over alle selvmordslåter (iallefall i følge legenden), “Gloomy Sunday”.

Dette er ganske dystre, mørke saker. Det er lite solskinn å hente i denne plata. Med tanke på at de vel er fra Skottland er kanskje ikke det så rart. Jeg forestiller meg Skottland som et sted hvor det regner i snitt seks dager i uka gjennom hele året. Ikke ulikt det klimaet jeg vokste opp med på Vestlandet, altså. Det er muligens derfor jeg liker plata såpass godt? De to singlene fra plata kommer først mot slutten og gjør avslutningen av albumet litt mer tilgjengelig enn resten, selv om også de har en ganske mørk stemning over seg…

Beste låt: “Bapdelabap”

Ikke tilgjengelig for streaming