Arcade Fire – The Suburbs (2010)

I takt med egoet til bandet vokste også spillelengden på platene. I vinylsammenheng betyr det to platesider på “Funeral”, tre på “Neon Bible” og da fire på “The Suburbs”. Det har alltid vært ankepunktet mitt mot denne plata, den er for lang! Det hjelper faktisk med vinylversjonen, for den pausen man trenger på å snu plata gir et lite pusterom.

Musikalsk sett, er denne plata en salig røre av følelser. Litt glad, litt trist og litt sint. Det gjør den variert, men kanskje litt vel sprikende? Førstesida er bra; tittelkuttet, “Ready to Start, “Modern Man” (med det herlig nerdete skeive riffet ala Television) og den litt masete “Rococo” som trekker ned inntrykket litt. Traktorbassen i “Empty Rooms” setter fart fra start av på side to. Kul låt med et ganske kult arrangement hvor strykerne spiller gitarenes komprolle og som avsluttes med litt fin fuzzgitar. Låta sklir over i “City With No Children”, som har et simpelt, men kult “Stones”-riff og et fint refreng. Stones-vibben blir forsterket ved at de kjører på med handclaps ala “Sympathy for the Devil”. To av platas svakeste låter, “Half Light” 1 & 2, følger så. Det hjelper så lite med fine arrangement når låtene er for dårlige…

“Arcade Fire goes Queens of the Stone Age” i “Month of May” som åpner andre halvdel av plata. Et deilig avbrekk fra de store arrangementene og rett og slett litt streit rock’n roll. Et hint av Neil Young i “Wasted Hours” før den enkle og fine “Deep Blue”. Singelen “We Used to Wait” er en av platas beste og var det den som hadde den kule videoen? En smart interaksjon med Google Maps og mannen i videoen løp rundt i nabolaget ditt. Mulig det var videoen til tittellåta, men kul var den iallefall. Siste side! “Sprawl 1” gir meg Roger Waters-følelsen, liker Pink Floyd også jeg, så det er i positiv forstand. “Sprawl 2”, hvor hu dama synger, er såpass synthfylt at det minner all den elektroniske indiemusikken som har kommet ut av Sverige de siste ti årene, men trivelig låt for det. “Suburban War” og repetisjonen av tittelkuttet avslutter plata på fint vis.

Plata er for lang og de første låtene jeg ville ha skjært bort er “Rococo” og “Half Light 1 & 2”. Da er plata nede i tretten låter. Kutt én til og det begynner å ligne normal spilletid. For stort ego suger!

Beste låt: “We Used to Wait”

WiMP

Spotify

20140410-102210.jpg

This entry was posted in Plateprat and tagged , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s