Selv Internett har ikke stort å si om dette bandet bortsett fra at tre av medlemmene er brødre, Phil, Peter og Paul Caffrey, og at de ble omtalt som Englands svar på the Eagles. Jeg fikk plata med en samling jeg kjøpte og har ikke hørt stort på den. Derfor er det litt gøy å oppdage at den er ganske OK. Sammenligningen med Eagles er ikke helt borte, det låter klassisk søttitalls softrock/popcountry av det her. Brødrene synger fine harmonier, låtene er ikke så verst og det hele er riktig så trivelig. Kanskje en litt vel heroisk kassegitarballade i “Time for Me to Cry” og de er nok mest interessante i up-tempolåtene. Det mangler noen ordentlige hits for å dra plata opp av middelmådigheten, men det er som sagt trivelig og veldig ufarlig musikk. Her er det ingenting som kan stikke, hverken musikalsk eller tekstmessig. En litt småflau cowboytekst i låten med det idiotiske navnet “Wayne John”. “Wayne John, I heard you shot him down. They say you came from out of town”. Heldigvis blir den etterfulgt av småfine “Doin’ Alright”. Pent, pyntelig og ørlite kjedelig…

Beste låt: “Doin’ Alright”

Ikke tilgjengelig for streaming.