Som guttunge oppdaget jeg selvsagt Aerosmith gjennom “”Walk This Way”-samarbeidet med Run DMC i 1986 og digget “Permanent Vacation” i 1987 (den og “Pump” har jeg dessverre bare på CD), og herregud så glad for at jeg fikk starte opplevelsen der og ikke med sutreballadebandet som viste seg på nittitallet. Selvsagt skulle jeg gjerne ha fått med meg bandet på syttitallet, men det får være måte på hvor gammel man skal ønske at man er.
Milde Jesus, så bra denne plata er. Sånn skal rock’n roll være! Rundt 40 minutter med fete riff, knallbra hooks og generell feststemning i stua en torsdag formiddag. Hvis jeg skal nevne høydepunkt kan jeg jo bare starte fra begynnelsen; tittelkuttet, “Uncle Salty”, “Adam’s Apple”, “Walk This Way”, “Big Ten Inch Record” og vips så var hele side en nevnt. Side to starter med “Sweet Emotion” og sånn går det videre. Perfeksjonisme er ordet som beskriver denne skiva. Nok en plate som bør befinne seg i alle møblerte hjem…
Beste låt: “Sweet Emotion”
