Rumle-rumle-rumle-rumle. Alle kjennetegnene på “Antmusic” er på plass fra starten av denne plata. Den rullende trommegrooven, inspirert av glamband som Sweet og Bay City Rollers, gjør seg gjeldende gjennom både glimrende “Dog Eat Dog” og “Antmusic”, mens “Feed Me to the Lions” er mer i retning av førsteplata. Dette er sannsynligvis den beste Ant-plata, riktignok er det bare tre som er kreditert Adam and the Ants, og jeg har ikke sjekka ut alle soloplatene, men våger påstanden allikevel. Stort sett er det tøffe låter hele veien, twangy gitarer (stjeler sjarmerende mye fra Link Wrays “Rumble” i “Killer in the Home”) og de tidligere nevnte rullende trommene utgjør mye av lydbildet. Variasjonen ligger særlig i (nesten-)metallriffet i “The Magnificent Five” og discobeatet i “Don’t Be Square”.
Tekstuniverset til Adam Ant skjønner jeg fint lite av. Det er bl.a. et sammensurium av “Ant”-relaterte ting (“Ant Music”, “Ants Invasion” og “Magnificent Five”), ville vesten (“Los Rancheros” og “The Human Begins”) og sjørøveri i den grusomme låten “Jolly Roger”. Plata taper seg litt mot slutten, men står allikevel igjen som tøff. Fordelen med at den taper seg mot slutten er at det bare er å stoppe før “Jolly Roger” heises…
Beste låt: “Dog Eat Dog”
