Det er jo selvsagt briljant at den første plata i denne føljetongen åpner med fanfare, men så slår det meg at låta heter “Johnny, Don’t Do It”. Shit, er det en advarsel fra gutta i 10cc om å ikke sette i gang med dette prosjektet? Stopper hele greia opp etter fire album? Hmmm. Tilbake til plata.
Jeg må innrømme at jeg har et litt ambivalent forhold til denne plata. Den varierer så voldsomt mellom passe tøft og passe døvt. Doo-wopinspirasjonen i åpningslåten og i “Donna” er sånn passe irriterende, mens mange av de andre låtene inneholder de klassiske syttitalls twin-gitarlinjene og god Beach Boys-influensa som selvfølgelig sklir rett inn hos meg. Det er umulig å ta fra herrene Stewart, Godley, Creme og Gouldman at de allerede på debutplata viser hvor talentfulle låtskrivere de er, Gouldman hadde jo allerede skrevet en god slump hits for andre (bl.a. Yardbirds, Herman’s Hermits og the Hollies).
“Rubber Bullets” er en glitrende progressiv poplåt og verdt bruktprisen på denne plata alene. I tillegg får man en god dose fin popmusikk og et par grusomt irriterende vokalpartier…
Beste låt: Rubber Bullets
